Mann (35):
Etter kort tid i terapi bestemte jeg meg for å anmelde overgrepene. Selv om saken ble henlagt fordi den var foreldet, visste jeg at jeg hadde gjort det jeg kunne for å straffe overgriperen. Jeg fikk veldig god hjelp av bistandsadvokaten, og et søksmål ble opprettet som endte i et forlik, med en innrømmelse fra overgriper. Da jeg var ferdig i forliksrådet, var det som en stein ble løftet bort fra meg. Jeg følte at jeg hadde vunnet en stor seier. Under hele denne prosessen fikk jeg veldig god støtte av familien og av støttesenteret. Dette har gjort at jeg føler at jeg har kommet ut av dette som en sterkere person.

Mann (36):
To ganger har jeg startet hos psykolog. En i Stavanger og en i Tromsø. To vidt forskjellige psykologer, med to helt forskjellige tilnærminger. Stavanger var først, jeg var 25 år og jobbet som kokk da jeg ble sendt til en psykolog. Hans tilnærming var at jeg skulle snakke, han skulle høre. Hele ansvaret var på meg og meg alene. To timer kom jeg meg gjennom før det sa stopp. Alt ble verre og ingenting ble bedre.
Fem år senere kom den virkelige knekken. I en alder av 30 år flyttet jeg fra Drammen hjem til Tromsø og min far. Her ble jeg henvist til en psykolog, og med mine minner fra Stavanger var jeg usikker om jeg i det hele tatt skulle benytte meg av tilbudet. Heldigvis tok jeg det rette valget. Hun var inkluderende og imøtekommende. Hun satt krav og forklarte hvorfor. Denne psykologen reddet mitt liv. Jeg hadde tatt et riktig valg.


Mann (55):
Det er 14 år siden jeg tok kontakt med den første psykologen. Har prøvd det meste; samtaleterapi, alternativ terapi, innleggelser, prest, konfrontasjon med overgriperen. Hva som virker og har hjulpet meg videre? Det aller meste. Men bare et lite stykke av gangen. Mitt eget mot og min egen ork og mitt eget håp har vært det aller viktigste. Det er bare jeg som kan gjøre jobben. Jeg gjør den, et jævla slit, men det kjennes bra. Jeg får det til. Jeg klarer det.

Mann (55):
Jeg klarte i begynnelsen ikke å bli sint på ham. Psykologer, venner, bøker – alle fortalte meg hvor galt og hvor krenkende og hvor stygt det var, det han hadde gjort. Sjøl hadde jeg lyst til å glemme og tro det ikke var sant og håpe at nå var han glad i meg igjen. Tvang meg til å se ham foran meg, hver dag, kjenne på de vonde følelsene. Sakte, sakte ble jeg ekte forbannet på ham. Det er min frigjøring. Omsider.


Mann (37):
Det som har hjulpet meg mest er å kunne prate om det vanskelige, det tabubelagte. Tørre å kjenne på innestengte følelser. Fastlege, sinnemestringsgruppe og psykologer har hjulpet meg masse, samt nær familie og venner som har støttet meg hele veien. Det å treffe og snakke med andre utsatte menn (dele historier og erfaringer) har vært til stor hjelp i å prøve å finne svarene på mange rare spørsmål.
Jeg anbefaler alle utsatte gutter og menn å snakke med noen dere stoler på. Søk hjelp. Snakk med fastlegen. De skal kunne hjelpe deg videre i systemet. Kanskje trenger du litt fri når du skal bearbeide følelser.
Med all hjelp jeg har mottatt og en runde med seg selv, ser jeg nå farger i livet mitt. Det er slettes ikke verst å leve. Nå forstår jeg at jeg ikke er alene med mine ting og ser fremover på en helt ny og fin måte.


Mann (XX):
Ble etter mange år med konstant hodeverk og dårlig søvn, innlagt på Modum Bad. Alt kom opp igjen i detaljer og jeg var suicidal med egen pleier på meg hele tiden. Ble bedre etter hvert også med hjelp av gode venner. Jeg har vært på Modum tre ganger, ni måneder til sammen. Der skjedde en endring. Jeg fikk det bedre med meg selv. Jeg går nå i terapi ved Modum Bad sitt senter i Oslo.
Deltar i rideterapi, noe som har hjulpet meg mye og som har styrket selvfølelsen. Det har vært helt utrolig flott å bli kjent med de store dyrene. Det gir en egen nærhet som jeg på forhånd aldri ville trodd. Er blitt uføretrygdet. Fortsatt gift og klarer meg nå bra. Jeg har et stort sosialt nettverk. Det hjelper.

Mann (21):
Jeg fikk via en lege kontakt med Smiso (Støttesenter mot Incest og Overgrep). Hjelpen kom til rett tid til rett sted. Tusen takk. Senere ble jeg med i et prosjekt med Forandringsfabrikken, som i 2008 ble lansert ovenfor fagfolk og media med tittelen «Gradert info». Før lanseringen hadde jeg blitt ferdig med terapien. Det funket, hurra!
Ikke bare det, min bror kom til meg i all fortrolighet og ba i fortvilelse om tilgivelse for overgrepet som ble gjort da vi begge var små. Jeg kjente at knyttneven strammet seg, men det hjalp å prate sammen og jeg lyttet og fikk vite grunnen. Det gikk en hel måned før ting hadde sunket inn. Der og da føltes det jævlig bra og jeg forsonte meg 100 prosent med forklaringen. I dag har jeg et godt forhold til min bror som sliter med seg selv og senvirkningene av hva han gjorde mot meg. Han forsto ikke hva han hadde gjort før han kom i konfirmasjonsalderen.
Nå i 2010 kan jeg oppsummere at når man først tier i hjel får man trøbbel. Minnet om det vonde forteller at man ikke orker å holde det skjult mer, så rop om hjelp til å tale det i hjel for å bli frisk i sjela. Det er som om nordlyset strålte den dagen jeg kom ut av skapet. Jeg lever livet fullt ut og ser farger igjen!
Det er ingen fasit på hva som funker. Vi er så forskjellige. Jeg hadde enesamtaler og var med på Gradert info. Det funket for meg, samt å begynne fokusere på å se fremover. Det funket. Det som er viktig er at man opplever å bli hørt og sett og tatt på alvor. Da følte jeg at jeg ble tryggere og mer åpen ovenfor meg selv og dem som brydde seg om å hjelpe meg. Mottakelig også.
Jeg har skifta miljø og har nye venner. Familien vet lite om dette og heller ikke slekta og mine gamle venner. Bare et fåtall som jeg stoler på vet det. Det beste jeg kan fortelle som funka for meg var å kunne uttrykke meg sånn at jeg kunne få perspektiv på livet mitt igjen med et nytt ansikt. Den vender ikke mot å være et offer, men mot å kunne tørre å leve igjen.
Jeg har aldri gitt opp og det har bært frukter. Jeg har klart mot alle odds å leve et fullverdig liv med en fullført høy utdannelse, jeg har klart å nyte livet, jeg har blitt tryggere på meg selv og jeg gleder meg til å oppleve livets gang. Altså jeg drømmer om en dag å bli pappa og gjøre den kommende familie, foreldre og søsken og jobb til mitt aller beste måsereir. ALTSÅ det beste stedet å være som et fullverdig menneske. Takk alle som hjalp meg. Dere er bare helt fantastiske. JOHO!


Mann (54)
Heldigvis har jeg en fast lege som har veiledet meg og hjulpet meg med å sette ord på seinvirkningene etter overgrepene.Men han så sine begrensninger og henviste meg til diverse spesialister. Vi ble begge frustrert av hvordan jeg ble møtt i det offentlige hjelpeapparatet. Psykiatrien ville ikke hjelpe fordi jeg drakk for mye, mens rusomsorgen mente jeg trengte psykisk behandling. Jeg hadde etter mange år begynt å pirke i barndommens svik og fornedrelse. Prosessen var i gang og nå var det ingen vei tilbake. Livet holdt på å gå til helvete.
Redningen ble en telefon til Senteret her i Bergen. Jeg hadde gruet meg i månedsvis for å ringe. Fant på mange unnskyldninger for å la være: Jeg var skyld i hva som hadde skjedd. Jeg hadde jo latt det skje. Jeg må jo ha likt det. Det gikk jo for meg da jeg var sammen med menn. Jeg hadde ”fått lov” å ligge med voksne damer når kammeratene mine fortalte tøffe, men barnslige historier om puling. Ensomheten jeg følte har fulgt meg hele livet. Dessuten var det alkoholiker jeg var. Jeg hadde ingen grunn til beklage meg til et senter som hjalp ”virkelige” ofre. Dessuten: Er ikke incest noe som jenter blir utsatt for? … Av sin egen far?
Reidun het hun som svarte. Reidun hadde tid. Reidun lot meg stamme og stotre. Reidun hadde hørt dette før. Demningen brast. Senteret i Bergen ble min redning. Jeg er så heldig at jeg har fått møte mange som jobber på sentrene rundt om i landet og det er mange ”Reiduner”. Jeg anbefaler alle å ta den vanskelige telefonen. De har hørt din historie før. Din historie er din historie. Men du vil fort oppdage at du ikke er aleine.