JULEVSpørsmål:
Hei.
Jeg er en mann på 33 år som har levd med seksuelle overgrep av stefar fra 9 års alderen og fram til 30 årene. Situasjonen min er litt spesiell iom at det har pågått over så lang tid, uten at jeg har kommet meg ut av helvetet.
Jeg var på god vei mot undergrunnen og selvmord,da jeg ikke klarte bære på lidelsene alene lenger,og fortalte min mørke hemlighet til min kone og nærmeste familie.
Etter litt tid ble børen for tung igjen,og jeg valgte å gå med min historie til politiet. Er i en tung prosess nå med lange politiavhør,hyppige psykolog besøk og mye depresjoner.usikkerhet rundt hva som vil skje preger hverdagen,og ødelegger livskvaliteten min,som igjen går utover mine barn og øvrige familie. Fryktelig utmattende og man har ikke overskudd til å være den mann og far man ønsker å være oppi alt sammen. Hva gjør jeg for å holde ut og komme seg gjennom dette? Jeg bor ikke i nærheten av senter tilbud,og kan/vil ikke reise bort fra famile. Har dårlig kjemi med min mannlige psykolog,og føler at min tid der ikke hjelper meg.
K.
Svar:
Hei K. og takk for mail
Overgrep fra stefar
Er ganske ufattelig at en eller ei som bedriver overgrep mot barn kan holde på med sine ugjerninger i så mange år, men det beviser vel bare at overgriper kan ha en grusom «makt».
Ofte er dette forbundet med trusler og skam/skyldfølelse overfor den det gjelder som ofte bare vokser i takt med årene som går.
Kjenner jeg blir både lei meg og forbanna på dine vegne K. ,men samtidig så kan du være så stolt av deg selv når du nå har fått satt en stopper.
Blir vanskelig om ikke umulig for oss andre å sette seg inn i dine lidelser oppi dette og at du fortsatt står på beina med barn og familie, vitner om en indre styrke/kraft som er imponerende.
Sånn som jeg ser det så har du gjort ting riktig, du har fortalt kona de og din nærmeste familie, du har også Politi anmeldt for å plassere skylda der den hører hjemme og det er hos overgriper(Utrolig viktig å huske på).
Du står midt oppi din kanskje viktigste kamp i livet og ALT blir snudd på hodet, dette er vanskelig selvsagt og vil kreve mye av ikke minst deg, men også av alle de som står deg nærmest i kampen.
Jeg pleier å si at før ting skal bli bedre så blir de først værre og værre er du på nå K. ,men fatt mot for det blir bedre, men tar tid.
Synd at du bor langt vekk fra et støttesenter og at kjemien med Psykologen er dårlig for det er jo de standard svarene vi i Utsattmann.no gir med å oppsøke det hjelpe apparatet som finnes.
Dessverre så er den type nettverk og hjelp heller dårlig hvis man bor utenfor de store byene og da må man selv velge hva man skal gjøre i en fortvilet situasjon.
Tenker at DETTE MÅ DU ta opp nærmere med din fastlege og kanskje vedkommende KAN være en støttespiller på veien med samtaler og vise vei i vellinga. Kanskje må du også være forberedt på reise vekk i fra hjemmet for å få riktig og viktig hjelp enten du vil eller ikke for disse tingene skal man jo ikke ta lett på og husk nå endelig at du gjør dette først og fremst for deg selv kompis, men også for din kone og dine barn, det må være drivkraften tenker jeg for det er fullt ut mulig å kunne få et greit liv hvis bare hjelpen er riktig. Ofte må vi utsatte menn oppsøke hjelp på andre steder og arenaer en det som kanskje er normalt.
Jeg har dessverre ikke noen fasit men ønsker deg all mulig lykke til på veien, ta denne kampen så du og din familie kan leve greit fremover og vi i utsattmann hører gjerne fra deg igjen K.
Hilsen
Jarle Holseter